Om finansiering
FILMFINANSIERING – INGEN FASIT
av Odd Hynnekleiv
Å finansiere film regnes som risikosport, og kan illustreres med denne dialogen mellom en produsent og en potensiell filminvestor:
– Vet du hvordan du kan gjøre en liten formue på filmfinansiering?
– Nei.
– Det er enkelt; start med en stor…
Ja, vi snakker altså om de filmer som finansieres utenom studiofilmene i Hollywood – som dominerer verden over, studioer som Disney, Warner, Sony, Universal, Paramount og 20th Century Fox. De store studioene er i prinsippet distributører som fungerer som banker og finansiører for egne produksjoner, og der risikoen spres på hele fjøla av filmer.
I den uavhengige filmverdenen finansieres gjerne filmene på prosjektbasis, film for film. Og filmfinansiører bør behandles med den største takknemlighet og ærbødighet, for til forskjell fra prosjektfinansiering innen skip eller eiendom o. l. blir det svært problematisk å fastslå verdien av det ferdige filmprosjekt.
Verdien fastsettes ut fra en forventet inntektsstrøm, først kinoinntekter deretter DVD, Pay-TV, vanlig fjernsyn og også streaming og nedlasting, samt andre inntekter som fra visning på fly og cruiseskip.
Men der fins ingen nøyaktig måte å beregne en films publikumssuksess på. Så mye er avhengig av vanskelig forutsigbare forhold som den ferdige filmens kvaliteter og publikums smak og konkurranseforhold når filmen kommer opp.
Når det er mye ledig kapital i markedet, kan man lykkes i å få finansiert selv svært risikofylte prosjekter. Og film er jo et ypperlig valg, dersom man har tilgang til «play money», eller finner folk som vil «prøve lykken». Men hva gjør man når finanskriser kommer, og tilgangen til kapital strammes inn. Da går man på seminar…
Jeg fikk være til stede på et slikt forum i Los Angeles i vår. Det var interessant å prøve å lære fra «Film Finance Forum», (www.filmfinanceforum.com) som samler ulike aktører for internasjonal film finansiering, og koproduksjonsmiljøer, med tanke på å dele erfaringer og «networke», som det heter på nynorsk.
Der er nesten ingen filmproduksjoner av uavhengige filmprodusenter som ikke har en eller annen form for «soft money» når de legger finansieringskabalen. I tillegg søker man gjerne en form for forhåndssalg til en distributør, gjerne en som distribuerer internasjonalt. Deretter kommer de mer ekte investor-pengene, som kalles «equity» inn i bildet.
Dette er måtene å forhåndsfinansiere film på:
1. Bidrag/offentlige tilskudd/statlige og regionale
2. Skatteopplegg, nasjonale og regionale
3. Private investeringer og ulike investeringsfond
4. Mezzanine, bro-lån/midlertidige banklån
5. Forhåndssalg, distributør og salgsagenter
6. Utsatt betaling fra stab, skuespillere og leverandører
7. Produktplasseringer, musikkinntekter
Credit Service i Kristiansand stod i en periode på 80-tallet i sentrum for stor aktivitet innen filmfinansiering, både av en håndfull internasjonale storsatsinger som «Revolution» og «Flight of the Navigator», men også av et trettitalls norske og nordiske spillefilmer, i tillegg til oppstart og finansiering av andre mediaselskaper, som TV-2, blant annet.
I samarbeid med Credit Service ble også to spillefilmer laget i Kristiansand, nemlig Penelope Films «Kamilla og tyven» 1 og 2. De ble finansiert rett før finanskrakket og jappe-tidens bråslutt i 1987. De solgte hver for seg over 200.000 kinobilletter. Og det var en annen tid, der skatteprofilen var en viktig del av finansieringskabalen. Og Credit Service forsvant på tidlig ’90-tall etter en del mindre heldige investeringer og i kjølvannet på finanskrisen den gang.
Da vi skulle finansiere «Yohan- Barnevandrer» ble denne også finansiert rett før en finanskrise kom som ville ha gjort det svært vanskelig å hente kapital. Vi kunne dermed filme i 2008 og 2009, og hadde premiere i 2010. Men selv med 123.000 tilskuere på kino og 80.000 solgte DVD’er er det vanskelig å finne en finansiell modell som kan tilbakebetale bank og investorer sin investering.
Det er derfor jeg jakter på en finansiell modell for filmfinansiering som kan fungere, selv uten skattemotivasjon eller uvanlig stor risikovillighet.
Vi må antagelig se utenfor landets grenser for å kunne co-finansiere framtidige produksjoner.
En ser at samtidig som film finansiering stadig er under endring, er det stadig det samme, nemlig en kabal som skal gå opp, der man kombinerer ulike kilder. Man identifiserer først «soft money», det vil si tilskudd og skatte-motiverte investeringer, som enten ikke skal betales tilbake, eller som skal legges sist i tilbakebetalingsrekka.
I tillegg kan man i noen tilfeller regne med inntekter fra produktplassering eller musikk-inntekter. Deretter må man finne noe forhåndssalg og deretter noen risikovillige investorer, som vil satse på et kulturprosjekt, – gjerne med hjelp av en stor formue…
En kan også lese:
http://www.time.com/time/business/article/0,8599,1936350,00.html#ixzz24vQdegze
